Mitt første møte med maisbrød var i London, på Ottolenghi, en restaurant som stadig påvirker meg i hva slags mat jeg har lyst til å lage.

Dette er en evighet siden. Alt var litt nytt for meg. Spesielt Ottolenghi.

En venninne som bor i London var guiden. Vi måtte på Ottolenghi for å spise frokost, det var best in town. Vi måtte være tidlige, for å slippe å stå i lang kø. Nuvel, tenkte jeg, og syntes køen var ganske lang allerede. Heldigvis fikk jeg justert hodet fra «det er kjipt å stå i kø» til «aiaiai, lurer på hva som er så bra at alle disse folkene står opp tidlig på en lørdag for å stå her og vente».

De ventet på maisbrød.

En meny med 10-12 frokostretter, den ene mer fristende enn den andre.

«And a side of corn bread».

Alle visste om denne hemmeligheten, som man bestilte i tillegg til retten sin. De bar og bar ut på de gule, tykke skivene, og til slutt fikk jeg også smake.

Sikkert 20 år etterpå (hjelp) prøver jeg fortsatt å gjenskape oppskriften. Her er et forslag jeg er skikkelig fornøyd med Ottolenghi-nivå vil det aldri ha, men til hjemmebruk, helt uten kø?

Mer enn godt nok.